Det fullstendige kaos

Tekst og foto: Tom Schandy
Våre spanske venner la i dag ut et helt villsvin og 15 kg med bein utenfor kamuflasjen vår oppe i fjellene ved Pyreneene. Umiddelbart etter at de forlot stedet regnet det gåsegribber ned fra himmelen og dekket plassen. Etter noen minutter var mer enn to hundre gribber på plass, og alle kjempet om en bit av det stakkars villsvinet. Det var det fullstendige kaos. Ja, det var til og med gåsegribber som satt på ryggen av de andre i et desperat forsøk på å tilkjempe seg en bit av lunsjen.

I flere timer var det hektisk kaos. Stadig vekk kom gribber flyvende inn, mens andre tok av. Lammegribbene var mer perifere i dag etter å ha spilt hovedrollen i går. Noen svarte munkegribber holdt også til ute på plassen, og det var noen standhaftige karer i svart munkekjortel. Kom andre gribber for nær, var det å spre ut vingene og gå i stakkato gange rundt på plassen for å markere seg – nesten som russiske soldater på den røde plass i Moskva.

Rett som det var kom det til slåsskamper – mellom to gåsegribber eller mellom en gåsegribb og en munkegribb. Problemet for en fotograf er at det skjer for mye med på en gang i et kaos uten like. Det å isolere et motiv er ikke lett, men etterhvert som den harde kjernen hadde spist fra seg, ble det ikke fullt så trangt om plassen. Da gikk det an å få noen rene bilder. Jeg jobbet mye fluktbilder på lange lukkertider. Her ble det mye søppelmat, men innimellom er det eller annet som fungerer.

Maten ble dumpet rundt klokka elleve på formiddagen, og hovedkjøret foregikk fram til klokka to. Det forsvant fugler hele tiden, og da vi ble hentet ut
klokka 16 var det bare fire gribber igjen. Og villsvinet – ja, det var selvfølgelig helt borte. Vår lokale kjentmann lukket opp døra og spurte om vi hadde opplevd Serengeti. Ja, for de fleste tenker kanskje at man må til Serengeti og Afrika for å oppleve slike gribbeansamlinger, men Europa har også fantastiske naturikdommer å vise fram. Pyreneenes gribber – med gåsegribb og lammegribb i spissen - er utvilsomt en av disse skattene!

Tom Schandy

Beinslukeren i Pyreneene

Tekst og foto: Tom Schandy

Vi har innkvartert oss i et lite herberge langt oppe i en bakdal under Pyreneene, og dette er vårt utgangspunkt for tre dager med gribbefotografering. Takket være Steve West i firmaet ”Birding in Spain” har vi fått tilgang til en unik plass for fotografering av gribber. Den ligger 1200 meter over havet., men heldigvis slapp vi en strabasiøs vandring i timesvis oppover i fjellet med tung oppakning. Ved hjelp av en liten firehjulstrekker kunne vi kjøre helt inn på foringsplassen. Foran skjulet lå det bare masse beinrester, for det var flere dager siden forrige foring. Ideelt for lammegribben som sluker hele bein. Straks det legges ut skikkelig kjløtt på plassen kommer et par hundre gåsegribber, og da holder lammegribben seg i bakgrunnen.

I motsetning til i Norge slipper vi å gå inn og ut av kamuflasjen når det er mørkt. Gribbene er ”midt-på-dagen”-fugler som er lite aktive før ved 11-tiden, og som regel har de forlatt plassen ved 15-16 tiden. Det som er viktig er imidlertid at gribbene ser at noen forlater plassen. Da er det trygt, og de kan komme ned og spise. Lammegribbene er årvåkne fugler som sitter på langt hold og følger med på det som skjer på plassen.

I dag kom lammegribbene først etter klokka 12. Den første voksne fuglen svevde i lange sirkler over plassen før den til slutt landet. Raskt fant den en liten kjøttrest og kastet seg på vingene igjen. Heldigvis ble det flere besøk, og senere var i alt fire gribber nede på plassen samtidig, to voksne og to ungfugler. Også en enslig munkegribb dukket opp foran kamuflasjen.



Kjempefugl
Det var en flott opplevelse å kunne studere lammegribben på nært hold, for dette er en av Europas og verdens flotteste gribbearter – rustbeige hals og hode med karakteristisk svart n
Bart som henger ned over nebbet. En kjemepfugl – opptil 125 cm lang og med vingespenn på opptil 275 cm. Det er en sjelden art med bare 500 hekkende par i hele Europa. Den finnes spredt her i Pyreneene, og så må man helt øst til Balkan før man finner den igjen, med unntak av en reintrodusert bestand i Alpene. Fra Balkan er den utbredt videre østover og forekommer i mange høyfjellsområder som blant annet Kaukasus og Himalaya. Også i Afrika finnes den – blant annet i Atlasfjellene i Nord-Afrika, Etiopia og Sør-Afrika.

Det spesielle med denne arten er – foruten utseendet - dens forkjærlighet for bein. Vi så flere ganger at fuglene slukte hele bein. Helt utrolig. Ellers er den kjent for å knuse bein ved å slippe dem ned fra lufta – for på den måten å få tak i beinmargen.


I morgen blir det kjøtt på plassen, og da regner vi med storinnrykk. Et par hundre gåsegribber vil trolig forsyne seg i et kaos vi gleder oss til å være vitne til...

Tom Schandy

Novemberfjell i Montserrat

Tekst og Foto: Tom Schandy
I Norge har vinteren for lengst banket på, men her i Spania er det fortsatt ganske så sommerlig med temperaturer på over 20 plussgrader. Etter noen timer i Barcelona ved Middelhavet har jeg sammen med Jan Fredrik Isaksen kjørt noen mil innover i landet til en nasjonalpark jeg ikke var klar over, nemliig Montserrat.


Den steg opp av slettelandskapet som en ås i det fjerne, men viste seg å være noe mer enn en vanlig ås. Dette er nemlig et kjempestort klippefjell med stupbratte granittvegger, sylskarpe pigger og topper. Et konglomerat av sedimentære bergarter og svært populært blant fjellklatrere. Montserrat betyr da også «spisst fjell» på katalansk.


Vi fant en vei som gikk opp over massivet i et stort antall svinger, så etterhvert kom vi ganske nær de spektakulære toppene. Oppstigningen foregikk på skyggesiden, men etterhvert kom vi på solsiden. Vi var heldige og fikk med oss det siste røde kveldslyset som lyste opp de bratte fjellveggene. Toppen av Montserrat kalles Sant Jeroni og er 1236 meter over havet. Oppe i fjellet er det også et helt unikt kloster med en spennende historie bak seg.

Med i bagasjen er en Canon 7D som jeg nå tester til det første nummeret av Natur&Foto. Kameraet var uprøvd før jeg tok det fram her i Spania, og foreløpig har det vært stor stas å feste det spanske landskapet til minnebrikken. Alle bildene som er vedlagt denne bloggen er tatt med dette kameraet. Jeg har brukt både 16-35/2.8, 70-200/2.,8 og 300/2.8.

Vi er imidlertid bare på gjennomreise. Formålet med en Spania-tur helt i slutten av november er fotografering av gåsegribb og lammegribb høyt oppe i fjellene, i det man kaller pre-Pyreneene, Andorra er bare 8 mil unna. Om vi lykkes med vår gribbefotografering gjenstår å se, men jeg vil avlegge rapport om det finnes internett tilgang dit vi skal.

De beste fotohilsner fra Tom Schandy

Jaguarer og katter…

Foto: Tom Schandy
Pål Hermansen har noen kritiske kommentarer til A-magasin-artikkelen hvor undertegnede blir intervjuet om naturfotografering. Jeg er helt enig med flere av Hermansens kommentarer, blant annet at bransjen langt fra er noen vill-vest bransje.

Min samtale med A-magasinet varte i over to timer og vi kom inn på mange sider av naturfotograferingen. Likevel er det A-magasinet som til slutt valgte vinkling. De ønsket å problematisere, og da ble det naturlig for dem å ta opp dette med juks. Jeg poengterte imidlertid at naturfotografer flest er etisk bevisste, og jeg rådet dem til ikke å grave i gamle saker. Men de valgte altså å hente opp noen lik.

Hermansen synes det er betenkelig at artikkelen underbygger oppfatningen av naturfotografer som rene ”artsjegere”. Jeg er selvsagt enig i at naturfotografering er langt mer enn å fotografere arter. I intervjuet poengterte jeg da også den kunstneriske siden av naturfotograferingen, men A-magasinet var denne gangen mest opptatt av fotografering av ville dyr. Bakgrunnen for denne vinklingen var selvsagt mitt vinnerbilde av vill jaguar fra Wildlife Photographer of the year – konkurransen.

Naturfotografene har en viktig funksjon i å formidle kunnskap om natur og rette søkelyset mot naturødeleggelser. I Påls innlegg får man inntrykk av at ofte er det uinteressant hvilken art som avbildes, men skal man formidle kunnskap om natur og naturødeleggelser er selvsagt artene ganske sentrale.

Jeg er opptatt av å fotografere ville, eksotiske arter, og slik sett er jeg en ”artsjeger”. Det er spennende å fotografere eksotiske arter, men min interesse for disse bunner også i et ønske om å skape engasjement og interesse for truede arter. Med 20 års bakgrunn i naturvernorganisasjonen WWF synes jeg det er en viktig oppgave for naturfotografen å bruke sine bilder i kampen for vår klode. Mitt bilde av jaguar vant da også klassen for truede arter og ikke klassen for ”Creative visions of nature”. Her er det jaguaren selv som er det magiske i bildet.. Jeg hadde definitivt ikke vunnet i konkurransen med et tilsvarende bilde av en huskatt.

Hvorfor skulle ikke et bilde av en truet art appellere til betrakteren på et generelt grunnlag – like mye som et pirrende abstrakt bilde? Det er nok av spørsmål man kan stille rundt et slikt bilde.

For å bruke jaguaren som eksempel: Dette er en art som i årtier har blitt forfulgt av mennesker for pelsens skyld, som har blitt drevet fra skanse til skanse av tømmerhogst osv. På mitt bilde sitter jaguaren bak busker og stirrer fra sin villmark og ut på mennesket – representert ved fotografen - som i all tid har forfulgt den. Blikket er intenst, kanskje bebreidende. Og kanskje er det nettopp det intense blikket som gjorde at dette bildet skilte seg ut i konkurransen. Jeg håper at betrakteren også i fremtiden vil la seg forføre av jaguarens blikk – det fortjener den…

Vi trenger alle typer bilder – både de abstrakte, kreative bildene – og de gode dokumentaropptakene. Det blir feil å stille disse sjangrene opp mot hverandre. I Natur&Foto vil vi vise eksempler på alle typer naturfoto, og vi kommer også til å vie plass til truet natur. Vi ønsker å være fotografenes stemme i naturverndebatten. I en tid med tap av biologisk mangfold i stor skala, kombinert med dramatiske klimaendringer, er det viktigere enn noensinne at vi bruker våre bilder i den pågående samfunnsdebatten. Men det skal selvsagt være gode bilder, uansett hvilken bås vi ønsker å putte dem inn i.

Tom Schandy

Kommentar til A-magasinet fra Pål Hermansen

Foto: Pål Hermansen
Redaksjonen i Natur&Foto har mottatt et brev fra Pål Hermansen. Pål Hermansen tar her opp A-magasinet sin reportasje om naturfotografering, trykket 13/11. Med tillatelse fra Pål Hermansen gjengir vi brevet her. Det vil forøvrig bli trykket i dagens A-magasin. Kom gjerne med dine synspunkter.

Naturfotografi
I nr. 46 av A-magasinet har dere en stor artikkel om naturfotografering, i anledning av at Tom Schandy vant pris i Wildlife Photographer of the Year -konkurransen (flere priser i denne konkurransen, også førstepriser, har forøvrig gått til norske fotografer tidligere, så han er ikke så alene i dette selskapet som vi får inntrykk av.)

Det er i og for seg fint at dere tar opp emnet, men jeg forundres noe over at naturfotografi framstilles som en slags ”vill-vest” bransje, hvor målet er å få det mest spektakulære bildet av den sjeldnest mulige arten. Selv om man også kommer inn på at naturbilder kan ha positive virkninger, vies mesteparten av plassen til at fotografer kan representere en trussel mot sine omgivelser, illustrert med til dels utdaterte eksempler. Foreningen Norske Naturfotografer har, sammen med søsterorganisasjoner i andre land, lenge vært forkjemper for en seriøs og bærekraftig aktivitet på et kreativt høyt nivå, derfor vil en vinkling som denne lett føre til urettmessig negative holdninger overfor de som fotograferer i naturen.

I enhver bransje fins det selvfølgelig ekstreme tilfeller og kyniske mennesker som gjør alt for penger, men dette er i den store sammenhengen kuriositeter og parenteser innen naturfoto, derfor blir det feil å fokusere så sterkt på dette. Organiserte, profesjonelle fotografer og kunnskapsrike amatører er alle underlagt strenge etiske regler, det samme er turoperatører i sårbare områder (som i polarområdene). Kontrollert turisme og besøk av fotografer er mange steder en viktig næringsvei og avgjørende for vern av arter og biotoper (som for eksempel fjellgorillaene i Uganda).

Elefantseler, som på bildet i bladet, pingviner - eller hvalrosser på Svalbard - bryr seg for øvrig ikke det spor om en gruppe fotografer for en kort periode tar oppstilling noen titalls meter unna (på Svalbard er ”nærgrensen” for hvalrosser på 30 meter, noe som overholdes strengt av reiselederne.) Tvert i mot, dyrene er ofte nysgjerrige på besøkerne og kommer mye nærmere hvis menneskene holder seg i ro.

Fotografene har en meget viktig funksjon for å formidle kunnskap om natur og rette søkelyset mot naturødeleggelser. Det er helt andre aktører som representerer den virkelige trusselen mot naturen: Jakt, legal og illegal, skogbruk, utbygging og forurensing presser i dag dyreliv og natur fra alle hold.

Betenkelig synes jeg dessuten det er at man underbygger oppfatningen av naturfotografer som rene ”artsjegere”. Er bildet av jaguaren, eller et annet sjeldent dyr, godt bare fordi det er av en sjelden art, eller hadde det også hatt verdi hvis det viste en vanlig huskatt? Eller, hvis dyret var fotografert i fangenskap, hadde bildet fremdeles vært like interessant? Her kommer vi inn på magien ved fotografiet, dets potensial til å ta oss med bak det som er sett og avbildet. Har fotografen maktet å gi bildet noe som gjør at det appellerer til andre mennesker på et generelt nivå; formidler det et budskap, en ide, stiller det et spørsmål, har det en energi eller pirrer det nysgjerrigheten? Stimulerer det til et studium, og vil noen betraktere kanskje i det finne et punctum, for å følge Roland Barthes’ kjente terminologi-? For fotografer som arbeider etter slike retningslinjer kan det ofte være ganske uinteressant hvilken art som avbildes, ja, om det i det hele tatt er dyr eller menneske, bare ideen formidles. Denne viktige diskusjonen savnes sårt i artikkelen.

Pål Hermansen

Fotograf, forfatter
Styremedlem i Norske Naturfotografer (NN) og medlem FFF

Snart 500 abonnenter

Natur&Foto har sendt ut sitt andre nyhetsbrev, dette kan du lese i sin helhet på vår hjemmeside ved å følge denne linken. Nyhetsbrev nummer 2 fra Natur&Foto. Ønsker du å abonnere på nyhetsbrev fra Natur&Foto kan dette gjøres ved å legge inn din mailadresse nederst til høyre på vår hjemmeside naturogfoto.no

Vi har satt oss et mål om 500 abonnenter før de første nyttårsrakettene treffer bakken. Vi har i skrivende stund passert 400 abonnenter! Abonnent nummer 500 hundre er rett rundt hjørnet. Vi ønsker å gjøre litt ekstra stas på nummer "500" gratis abonnement, 8 GB minnekort fra Stavanger Foto og Baard Næss sin flotte naturfotobok "Naturen i fokus" venter den heldige.

Vi har allerede omtalt Natur&Foto sin første abonnent og nummer hundre. Du kan lese mer om hvem som ble nummer en her. Og du kan lese mer om abonnent nummer hundre her.

Det er også gøy å se at bloggen har stort besøkstall og mange følgere, i skrivende stund 31. Ønsker du og bli en følger kan du klikke på følg nede til høyre på bloggen.

De beste fotohilsener

Kai Jensen
Web-redaktør

Hvor går grensen?

I dagens A-magasin i Aftenposten er det en 11 siders reportasje om naturfotografer og deres forhold til dyr og natur. Et av temaene som taes opp er dilemmaet at naturfotografen vil så tett på motivene at de forstyrrer. Tom Schandy, Arne Nævra, Asgeir Helgestad og Sverre M. Fjelstad er blant naturfotografene som får spørsmål fra A-magasinet. Reportasjen innledes med en reportasje om Tom Schandy og hans vinnerbilde i Wildlife Photographer of the year, jaguaren fra Sør Amerika, som Tom vant klassen for truede dyrearter med. Mange av Toms bilder, inkludert forsiden, brukes til å illustrere artikkelen.

"Dilemma"
Fotografene bidrar til viljen til å verne dyr, men de kan også utgjøre en trussel, sitat A-magasinet"

Rasmus Hansson i WWF mener først og fremst at naturfotografene er enormt viktige for formidlingen av naturens storhet. De skaper forståelse for hvor viktig det er å ta vare på dyrearter som den enkelte seer og leser aldri kommer i nærheten av. Naturfoto og dyrefilmer sprer kunnskap. Og denne kunnskapen har stor betydning for å bygge opp vilje i opinionen til å ta vare på naturen. Rasmus Hansson fortsetter i A-magasinet med følgende. Men konkurransen er knivskarp, og det kan være vanskelig å vurdere hvor tett man kan gå på dyrene uten å forstyrre dem. Derfor er det avgjørende at de som jobber med dette, er naturelskere før de blir naturfotografer. De bærer et stort ansvar for ikke å tråkke over grensen.

Jeg synes Rasmus Hansen i WWF er inne på mange viktig poenger her. Og det er selvsagt like viktig uansett om man er proff eller hobbyfotograf. Å vite at det finnes grenser, grenser man ikke skal trå over. Og det gjelder like mye her hjemme som i Afrika.

Et par gode eksempler fra Norge. Det blir foreslått å bygge vindmøller på Sleneset på Helgelandsskysten. Hvem vet at det her antagelig er verdens tetteste bestand av hubro? Ingen før en lokal guide starter guiding av naturfotografer for nettopp å sette søkelyset på at man her er i ferd med å plante vindmøller rett i reirene til hubroen. Artikler i Vi Menn, VG og andre aviser og magasiner ble resultatet.

Flatanger, et av verdens beste steder for å fotografere havørn. Samme problematikk, vindmøller. Fotografer fra hele verden kommer hit for å bli guidet på havørn. Ingen vet hva utfallet av en vindmøllepark vil resultere i. Havørna bekymrer seg ikke, for den vet ingenting. Men alle fotografene som har vært der vet, og de bruker sine bilder for å vise den storslagne naturen i Flatanger.

Så naturfotografen har en viktig rolle, men vi skal ikke presse naturen mer enn nødvendig. Men det er kanskje på tide at vi blir mer bevisste på å bruke det våpnet vi har, nemlig kameraet. Til og fokusere på mange av de utfordringene vår natur står ovenfor.